– Men det er fullt mulig å være med på vår
trening hvis man kan se også, understreker Thomas Johannessen (19) - den eneste av
gjengen på fredagstreningene i Haukelandshallen som er helt blind. I mesterskap er det
derimot ikke tillatt å delta hvis man kan se skikkelig.

For Goalball er egentlig sporten der alle fomler rundt på gulvet. Alle forsøker å
score. Alle er keeper og vokter mållinjen. Og alle ser like lite.

– Jeg må innrømme at det av og til blir litt tyvtitting, sier Sølvi Nordbø
(31). Hun ligger på gulvet ikledd slalåmbriller med svart tusj på glasset, og slenger
seg etter ballen som suser mot henne mens bjellene inni klinger for å gi henne et ørlite
hint om hvor den befinner seg.

STOLER BLINDT PÅ DOMMEREN…

Målet er hele kortsiden av banen. Ni meter fordelt på de tre spillerne som utgjør ett
lag. De har orienteringslinjer å forholde seg til. Hver sin ledning som er tapet fast i
parketten. Da vet de hvor de er, og kan føle seg frem til hva som er frem og hva som er
bak på banen.

– Play! roper trener og dommer Eirik Moss (19).

Da er de i gang. Ballen er i spill inntil det blir mål eller den går utenfor banen. I
så fall er det Eiriks oppgave å fortelle de andre om dette. De stoler blindt på ham -
bokstavelig talt…

– Sølvi! sier Thomas.

Sølvi dunker i gulvet. To ganger. Slik gir hun beskjed der ute på den høyre vingen
at hun gjerne vil ha ballen. At hun er klar til å ta imot den når Thomas sentrer.

Så skyter hun ballen. Men mottar ingen honnør eller applaus fra sidelinjen. Dette er
en stille sport. Ikke noe snakk i laget. Ingen tilskuere som heier, klapper eller roper ut
beskjeder.

– Du må trille ballen nesten som om det skulle være bowling, forklarer Thomas
til BA. For noen meter foran orienteringslinjen er landingsfeltet.

Og noen meter foran den igjen er «high ball»-linjen. Ballen må i bakken før den når
det skillet.

VÅGSBOTTEN

På andre siden av midtlinjen halvt sitter, halvt ligger Christian Jensen (15), Gunnar
Helås (32) og Majvi Grind (32). Alle har brillene rundt hodet og ser selvsagt ikke
ballen.

De danser nesten som reker. Liggende mens de beskytter målet.

– Det er lurt å legge hodet bakover, forklarer Eirik. Han har hatt noen kompiser
med på trening som ikke gjorde det.

– …og dermed gikk ballen rett i trynet, smiler han.

Hendene skal strekkes ut på skrått forover - som om man gir et hitlersk «Heil!» med
begge armene.

– Og hvis du ligger litt på skrå med kroppen, klarer du kanskje å forhindre at
ballen hopper over kroppen din, instruerer treneren videre.

Etter to ganger syv minutter er det pause. Tid for prat. Preik.

– Fleip og flipp, smiler Falken-gjengen. For det skal være sosialt også.

– Skal vi spille eller er det offisiell røykepause?

Det er, av alle, treneren som spør.

– Det er innvilget fast røykepause klokken åtte, smiler Thomas forklarende.

Men det blir ikke noe nikotin denne gangen. BA-fotografen vi ha lagbilde.

– Se rett i kamera nå, flirer han og blir møtt med latter.

– Jeg har alltid drømt om å si det, sier Forsberg mellom knipsingen.

– Jeg får alltid så røde øyner på bilder klager Bjørnar Seppola (17).

</span>



Publisert: 14.02.2002

Bergens Avisen

<span class="litentekst"><small>Thomas Johannesen glipper nesten ballen fra Christian
Jensen, men avverger scoring i siste liten.</small>

</span><small>

<span class="fotobyline">Foto: ESPEN
FORSBERG</span></small>